Tekst: Ole Litlabø Eikenes
Alle klubber har kontinuitetsbærere. Spillere som tar et ekstra tak. Spillere som samler og drar med seg garderoben. Spillere som står opp i motgang, holder fast i historien og sørger for kvalitet på feltet.
Selv om Frøya rykket ned fra 3. divisjon i år stiller tvillingbrødrene klare forventninger til seg selv og til neste sesong. - Vi skal være med å kjempe i toppen. Det er en klar målsetting i både spillergruppen og fra styret sin side. Så får vi ta det der fra. For med oppturer og nedturer i den oransje drakten i over 17 sesonger på seniornivå og godt over 300 kamper hver har tvillingene vært med på både opprykk og nedrykk tidligere.
For kaptein Kristoffer sin del var det likevel ikke noe grunn til å grave seg ned. - Vi har vært oppe i 3. divisjon i noen år nå og har fått kjenne på nivået. Det har vært utrolig kjekt, selv om det har krevd mye også. Spesielt når det kommer til reising. - Det var mange som trodde vi skulle rykke rett ned for noen år tilbake. Så noe riktig har vi fått til. Sterk kultur
De to kontinuitetsbærerne forteller at Frøya på mange måter en familieklubb.

Men samhold og samling i bånn ga resultat. Laget høstet nok poeng til å holde liv i bunnkampen, og med to seire på rappen før siste serierunde i Førde kunne alt skje. - Alt i alt var det nok fortjent at vi til slutt rykket ned. Fra januar til juni prøvde man å rive ned alt av kultur man hadde bygget opp over tid, uten suksess. Det var jevnt over en litt for rotete sesong. Hadde vi vært gode nok hadde vi ikke vært i den situasjonen i siste serierunde, hvor vi var avhengig av flere faktorer for å berge plassen, fortsetter Kristoffer. Bydelsklubb i arbeiderstrøket
Samtidig som Frøya gikk ned en divisjon, rykket naboklubben på Laksevåg og rival Lyngbø opp. Det mener Kristoffer bare er på sin plass. - Det var på tide. Vi har tross alt vært storebrødre i åtte år nå. De sa vi kom til å rykke ned hvert år. Forhåpentligvis bytter vi plass allerede neste år.

Det er på toppen, midt mellom Laksevåg og Fyllingsdalen og i skaret mellom Damsgårdsfjellet og Løvstakken, klubben har festet seg og vokst fram. Tidligere var klubben å finne på Frøyabanen på Gyldenpris, der de delte området sammen med Orion og Ny-Krohnborg. Bydelsklubber med tette bånd til arbeiderklassen, og for Frøya sin del – en klubb som de siste årene har fått god drahjelp av Trond Mohn til å utvikle anlegg og fasiliteter. Å snakke varmt
For Kristoffer er strøket og plassen en ekstra grunn til å holde fast i klubben. Identitet, nærmiljø og stolthet trumfer mye annet. - Det har vært mye tull opp gjennom. Når man hører folk snakke negativt om plassen vi er på, blir det ekstra viktig for oss å snakke varmt om plassen vi er fra.
De to Frøya-guttene har kjent på ansvaret. - Tjommigjengen vår holdt sammen i Frøya fram til vi ble 25 år. Da mange forsvant har vi nok kjent ekstra på det ansvaret i å holde gruppen samlet. Vi har en regel her oppe, at det er den med flest kamper som bærer kapteinsbindet til enhver tid. - Hadde vi forsvunnet hadde nok limet i gruppen gått opp. Det er fint å kunne være med å påvirke klubben i en god retning. Å påvirke spillet på banen er noe de har tenkt ekstra mye på inn mot neste sesong. Kynismen i laget må enda mer frem. - Vi har tidligere hatt mest fokus på det offensive med kombinasjonsspill, høyt press og ha det gøy. Men de siste årene har vi blitt mer resultatbevisste. Kynismen må nok mer frem i laget hvis vi skal opp igjen i 3. divisjon.

Johan Fredrik Kvalheim (32) og Kristoffer Kvalheim (32) (bildet over) går på en ny sesong i 4. divisjon for Frøya. De to tvillingene har holdt seg på Melkeplassen i alle år, selv om mulighetene til klubbskifter har vært flere. I 16-års alderen var brødrene heite, og flere klubber var interessert. Viking, Bryne og Lillestrøm var blant de som forhørte seg. Men med brennende oransje hjerter og ansvarsbevissthet står de to brødrene kun med en klubb på CV-en: Frøya fotball.